Politikk

 

Politisk system: Republikk 
Statsoverhode: President Viktor Janukovytsj, siden 25. februar 2010
Regjeringssjef: Statsminister Mykola Azarov, siden 11. mars 2010
Utenriksminister: Leonid Kozhara, siden 24. desember 2012
Parlamentsformann: Volodymyr Rybak, siden 13. desember 2012
Forrige nasjonale valg: 7. februar 2010 (presidentvalg)
Neste nasjonale valg: Parlamentsvalg høsten 2012.

 

Politiske partier/valgblokker
Navn:	Parlamentarisk leder:		Rep. i Parlamentet
Parlamentet  (Verhovna Rada) består av ett kammer med 450 seter som fordeles på proporsjonalt grunnlag til de partilister som får mer enn 3% nasjonsvis oppslutning under valget. Hele landet regnes som en valgkrets. Valgloven er under revisjon.
Regionspartiet		Oleksandr Efremov	208
Julia Tymosjenko-blokken-”Fedrelandet”		Arsenij Yatsenyuk	99
Ukrainsk-demokratisk allianse for reform		Vitalij Klitsjko	42
All-ukrainske foreningen «Frihet»		Oleg Tyagnibok	36
Ukrainas kommunistiske parti		Petro Simonjenko	32
Uavhengige			27

  

Innenrikspolitikk
Ukraina har slitt med politiske utfordringer av mange slag helt siden uavhengigheten i 1991. Massive protester mot valgfusk i presidentvalget høsten 2004 framtvang omvalg og utfordreren Viktor Jusjtsjenko kom til makten. Disse begivenhetene er kjent under navnet ”Oransje-revolusjonen”. Forventningene til det nye styret ble ikke innfridd, og konflikt mellom oransjepartnerne Jusjtsjenko og statsminister Julia Tymosjenko førte til en stadig vanskeligere situasjon.

I forbindelse med presidentvalget i januar/februar 2010 har det skjedd en avklaring. Viktor Janukovytsj, Regionspartiets leder og taperen fra valget i 2004, vant over hovedutfordrer Julia Tymosjenko, med 48,95 prosent av stemmene mot 45,47 prosent. 4,36 prosent stemte mot begge kandidater. Valget ble i det store og hele gjennomført på en demokratisk måte. Janukovytsj satte straks i gang med å skaffe seg kontroll over parlamentet ved å trekke noen tidligere oransjerepresentanter til sitt parti. Med flertall i parlamentet bak seg lyktes det Janukovytsj raskt å få kastet Tymosjenko-regjeringen og få utnevnt ny regjering under statsminister Mykola Azarov. Deretter har det lykkes presidenten og Regionspartiet å få kontroll med alle de viktigste maktorganene.

I september 2010 lyktes det til og med å få Konstitusjonsdomstolen til å underkjenne grunnlovsendringene fra oransjerevolusjonen, som etablerte et halvt parlamentarisk system. Heretter gjelder grunnloven av 1996 som innebærer et rent presidentdominert system.

I oktober 2010 ble det holdt lokalvalg hvor Regionspartiet økte sin kontroll med fylkesforsamlinger og kommunestyrer over store deler av landet. I motsetning til presidentvalget ble dette valget av internasjonale observatører kritisert for ikke å ha levd opp til internasjonale standarder.

Lokalvalget i 2010 skjedde også i en atmosfære med press på media- og ytringsfriheten. Dette er en av oransjerevolusjonens store vinninger og rent generelt holder mange nå økt oppsyn med demokratiets stilling i Ukraina.

Problemet er ofte at politikk og korrupte næringsinteresser er innvevd med hverandre, så og si fra det laveste til det høyeste nivå i samfunnet. Det å skaffe seg politisk makt, og holde på den, er derfor også en beskyttelse for ulovlig eller uberettiget berikelse. Det er åpenbart at slike interesser kolliderer med den åpenhet og forutsigbarhet som et vel fungerende demokrati forutsetter.

Men presidentens og Regionspartiets overmakt i politikken har ført til at en rekke nødvendige reformtiltak nå har fått reelt innhold. Det er gjennomført en administrativ reform på sentralt nivå som skal videreføres på regionalt og lokalt. En stor skattereform er gjennomført og en vanskelig reform av pensjonssystemet er påbegynt, likeledes boligsektoren og energisektoren. Skattereformen og pensjonsreformen er vedtatt mot mange protester. Det er åpenbart at president og parti har tapt oppslutning på dette, men reformene er påkrevd, selv om de er upopulære. Det ligger også i finansavtalen med IMF at Ukraina må endre sin kostbare og ineffektive politikk på flere felt, særlig på pensjonsområdet og mht. energisubsidier.

Det nye styret satte tidlig i gang med å gå den forrige regjeringen etter i sømmene og fant snart sterke indikasjoner på økonomisk mislighold og annen ikke-sanksjonert bruk av statens midler. Tymosjenko-regjeringen er helt sikkert ikke den første som har drevet med slikt, men nå er flere tidligere regjeringsmedlemmer og ledende embetsmenn satt under tiltale, og det samme gjelder også Tymosjenko selv. President og regjering bedyrer at dette ikke er politisk motivert, men det er det mange som allikevel tror, også blant Ukrainas internasjonale partnere som EU og USA.

Tidligere statsminister og oransjeleder Julia Tymosjenko ble i 2011 dømt til sju års fengsel. Hun er dømt for å ha gått ut over sine fullmakter som statsminister da hun fremforhandlet en gassavtale med Russland i 2009. Saken regnes av de fleste regnes som et politisk hevntokt fra Regionpartiet for å holde henne utenfor de kommende års valg. Flere nye saker mot henne er blitt åpnet, herunder bestilling av mordet på parlamentsmedlemmet Yevhen Scherban i 1996. Selv om også hun har benyttet tvilsomme politiske og økonomiske metoder på nittitallet, forstår alle med kjennskap til ukrainsk virkelighet at saken er selektiv. Tymosjenko soner i praksis dommen på en sykehusavdeling i Kharkiv, der hun behandles for ryggplager.

Tidligere innenriksminister Jurij Lutsenko ble løslatt i mars etter sterkt internasjonalt press, og først og fremst en knusende dom mot Ukraina i MR-domstolen i Strasbourg.

Innenrikspolitisk kan man derfor nå si at situasjonen er "hardere" og mange frykter at Ukraina er på glid i mer autoritær retning. Janukovytsj bedyrer at så ikke er tilfelle, at Ukraina også under ham bekjenner seg til europeiske politiske idealer. Mange ukrainere er slitne etter fem års rivninger mellom Jusjtsjenko og Tymosjenko og ser at Janukovytsj sammen med Azarov og resten av et nokså enhetlig team har brakt større stabilitet og politisk/økonomisk orden. På den annen side ser man også at den nye ordenen i enda større grad enn tidligere synes innrettet på å fremme økonomiske særinteresser, skvise konkurrenter og berike seg på fellesskapets bekostning, noe som naturligvis opprører mange.

Janukovytsj gikk til valg på et program for å gjenopprette gode forbindelser til Russland. Dette er populært i Øst- og Sør-Ukraina, og mindre populært i Vest-Ukraina og sentrale distrikter. I en innenrikspolitisk sammenheng dreier det seg bl.a. om russisk språk burde få offisiell status, om overhøyhet til den russiske ortodokse kirke, om felles fortolkning av historien, spesielt den sovjetiske delen av den og 2. verdenskrig. I disse vanskelige spørsmålene balanserer presidenten mellom øst og vest i landet. Han kom til å begynne med relativt godt ut av det og klarte til en viss grad å være mer nasjonalt samlende enn man i utgangspunktet skulle tro. I 2012 og 2013 har imidlertid presidenten og regjeringen tapt mye av tillitten de hadde i befolkningen.

Utenrikspolitikk
Ukraina er på grunn av historiske, økonomiske og energipolitiske forhold nært knyttet til og avhengig av Russland. Siden uavhengigheten i 1991 har Ukraina forsøkt å trekke seg vestover. I perioden 2005-2009 kastet man omtrent vrak på relasjonene til Russland, bl.a. ved å erklære medlemskap i NATO som et viktig mål, selv om man visste at dette var som en rød klut på naboen.

President Janukovytsj forsøkte i begynnelsen av sin valgperiode å reparer forholdet til Russland. I offentlig retorikk understrekes balanse i forhold til både Russland, EU og USA. I april 2010 inngikk presidenten en overraskende avtale om forlengelse av Russlands rett til marinebasen i Sevastopol på Krim. Samtidig oppnådde Ukraina en viss rabatt på prisen på gass. Avtalen om Sevastopol ble ratifisert på rekordtid og opphever kravet om nedleggelse av det russiske militære nærværet i Ukraina innen 2017. Den nye baseavtalen gjelder minst til 2042. Den nye rabattavtalen med Russland viste seg raskt ikke å være så gunstig som man først trodde. Ukraina har lenge arbeidet for å få avtalen som ble fremforhandlet i 2009 endret, men det har ikke lyktes dem å komme til enighet med Russland.

Janukovytsj har erklært at Ukraina skal stå utenfor militærpolitiske allianser og politikken for å oppnå raskt medlemskap i NATO er nå helt forlatt. Regjeringen sier landet fører en ikke-blokk-politikk. Samtidig fortsetter Ukraina å legge stor vekt på forholdene til vestlige partnere og samarbeider nært med NATO som en viktig partner.

Etter fire års forhandling, ble Ukraina i desember 2011 enig med assosieringsavtale med EU, inkludert en dyp og omfattende frihandelsavtale. Det finnes også en handlingsplan for opphevelse av visumplikten for ukrainske borgere ved innreise til Schengen. Ukraina har lovfestet mål om tilnærming til EU.

Ukraina har også USA som en strategisk viktig partner, blant annet i arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Ukraina inngikk i juni 2010 en avtale om frihandel med EFTA-landene.

Ukraina ble i 2008 medlem av Verdens handelsorganisasjon, og har bl.a. med henvisning til dette takket nei til tollunion med Russland.

Ukraina hadde i 2011 formannskapsland i Europarådets ministerkomite og i 2013 formannskapet i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE).