Politikk

Politisk system: Republikk, erklært uavhengig 25. august 1991 
Statsoverhode: President Aleksandr Lukasjenko, tiltredelse 20. juli 1994. Flere ganger "gjenvalgt" ved hjelp av tvilsomme metoder, senest i desember 2010.
Regjeringssjef: Statsminister Mikhail Mjasnikovitsj, utnevnt 28. desember 2010.  
Utenriksminister: Utenriksminister Vladimir Makej, utnevnt 23. august 2012.
 
Politiske partier  

Det er en rekke politiske partier representert i parlamentet, men ingen som kan karakteriseres som opposisjon. I realiteten er det meget vanskelig å drive partivirksomhet og i praksis umulig å opprette nye politiske partier, i hvert fall hvis meningen er å arbeide for politisk endring.

Mange eksisterende opposisjonspartier er med i Unionen av demokratiske krefter, men generelt sett har opposisjonen vanskelig for å koordinere seg. I så måte har styresmaktene lykkes med å holde opposisjonen splittet og nede.

Forrige nasjonale valg (dato): Presidentvalg desember 2010 
Neste nasjonale valg (dato) : Parlamentsvalg 2012

 

Partiene spiller minimal rolle i det politiske systemet. Ingen opposisjonspartier er representert i Nasjonalforsamlingen, med to kamre: Republikkrådet (64 representanter) og Representanthuset (110)

Støttepartier for sittende regjering:	Leder:
Hviterusslands kommunistiske parti (KPB)	Tatiana Golubjeva
Landbrukspartiet (AP)	Mikhail Sjimanskij
Det republikanske partiet for arbeid og rettferdighet	Vasilij Zadneprjanskij
Belaja Rus  (NB! Ikke registrert som et parti, men en forening som støtter Lukasjenko )	Aleksandr Radkov
Noen opposisjonspartier/-organisasjoner:
Den hviterussiske uavhengighetsblokken, og For frihet-bevegelsen *	Aleksandr Milinkevitsj
Det hviterussiske arbeiderparti *	Aleksandr Bukhvostov
Det forente Venstres hviterussiske parti ”En rettferdig verden” (Tidl. Kommunistpartiet)	Sergej Kaljakin
Det forente borgerparti (UCP) *	Anatolij Ljebedko
Den hviterussiske populære front (BPF) *	Aleksej Yanukevitsj
Det kristelig konservative parti	Zyanon Pazniak
Partiet for frihet og framskritt (ikke registrert)	Vladimir Novosijad
Det hviterussiske sosialdemokratiske folkeparti (Hromada) *	Stanislav Sjusjkevitsj
Det hviterussiske sosialdemokratiske parti Hromada (BSDBP)	Irina Veshtard
Ungdomsfronten Malady Front (ikke registrert)	Zmitser Dasjkevitsj
Det hviterussiske sosialdemokratiske parti  Narodnaja Hromada, (ikke registrert)	Mikalai Statkevitsj
Hviterussisk kristelig demokratiske parti (ikke registrert)	Vitalij Romashevskij/Pavel Sieviarijnets
De Grønne	Aleh Novikau.
Fortell Sannheten-kampanjen	Vladimir Neklyajev
Europeiske Hviterussland	Andrei Sannikau

* - Er med i Unionen av demokratiske krefter (UDF)

 

Innenrikspolitikk
Hviterussland har et autoritært og demokratifiendtlig styre. President Lukasjenko har gjennom mange år styrket sitt grep om Hviterussland til tross for protester fra betydelige deler av det internasjonale samfunn. Presidenten har full kontroll på både statsapparatet så vel som over det sivile samfunn. Hviterussland er et så pass gjennomkontrollert land, at regimet slipper å ty til sterkt ytterliggående undertrykkelsesmetoder. Lukasjenko er nå i sin fjerde periode som president, siden han fikk fjernet den konstitusjonelle klausulen som forbød en president å sitte lenger enn to perioder etter hverandre gjennom en omstridt folkeavstemning i oktober 2004.

Mot presidentvalget i 2006 forente opposisjonen seg og stilte med en felles kandidat – Aleksandr Milinkevitsj. Men den forente koalisjonen hadde lite å stille opp med mot Lukasjenkos autoritære politikk, mediekontroll og -sensur.

I presidentvalget i 2010 stilte 9 motkandidater og i motsetning til tidligere, hadde opposisjonkandidatene nokså fri mulighet til å diskutere på TV, møte velgere og ellers fremme sine kandidaturer, uten inngrep fra myndighetene. Sammensetningen av de sentrale og lokale valgkommisjonene og massivt press for forhåndsstemming var utvetydige indikasjoner på hvem som uansett ville vinne. Resultatet ble derfor som ventet i presidentens favør. Ifølge de offisielle tallene fikk han 79,65 % oppslutning med over 90 % valgdeltakelse.

Mange antok at den lettere stemningen under valgkampen var et signal om at Lukasjenko ønsket å forbedre forholdet særlig til EU. Det var derfor svært overraskende at han valgte å slå meget hardt ned på flere tusen demonstranter som om kvelden etter valget 19.12.2010 samlet seg (uten "tillatelse") i sentrum av Minsk. Bl.a. ble hele 7 av presidentkandidatene innbrakt av politiet, sammen med om lag 600 andre. Svært mange av disse fikk dom på 15 dager administrativ forvaring, noe som er en absurd reaksjon på det som hos oss oppfattes som en vanlig demokratisk meningsrett. Flere har fått lengre dommer og fem av presidentkandidatene har fått flere år for oppviglervirksomhet. Måten myndighetene har håndtert opposisjon og befolkning på er klare brudd på internasjonale forpliktelser som Hviterussland er bundet av og EU, USA og andre har reagert kraftig på dette. Bl.a. er det innført visumnektelse for en utvidet liste hviterussiske myndighetspersoner og andre representanter for regimet.

Myndighetene viser til at de grep inn først da demonstrantene gikk til angrep på regjeringsbygget, men det er mye som tyder på at dette var iscenesatt av krefter som nettopp ville begrunne harde tiltak.

Regimet er et slags opplyst enevelde som mesteparten av tiden holder befolkningen under kontroll gjennom alminnelig overvåkning, streng informasjonskontroll og fryktpropaganda med henvisning til hvor ille det er i en del andre land. Og ettersom hviterussisk økonomi lenge greide seg ganske bra, regner man med at Lukasjenko også kunne blitt valgt i et helt fritt valg.

Dette har nå endret seg etter sammenbrudd i økonomien, bl.a. utløst av flere års underskuddsdrift og manglende økonomisk reform. Vareknapphet, devaluering av hviterussisk rubel, "svartebørsvirksomhet" er sterke signaler til befolkningen om at Lukasjenko-styret er i alvorlige vansker.

Opposisjonen beskrives generelt som splittet og svak, men dette er vanskelig å bedømme uten fri meningsdannelse og frie valg i landet. Opposisjonen ble i september 2008  ikke representert i parlamentet, som generelt sett oppfattes som et sandpåstrøingsorgan for presidenten og presidentadministrasjonen. 

Utenrikspolitikk
Russland er landets viktigste samarbeidspartner, ikke minst økonomisk. De to land inngår formelt i en felles union, men den forblir mer en union på papiret enn i praksis. Forholdet mellom de to land (og lederskap) forverret seg i 2009-10. Utenfra ser det ut som om Russland legger sterkt økonomisk og energipolitisk press på Hviterussland for å gjøre president Lukasjenko mer føyelig, ev. med sikte på en reell integrasjon av de to land på russiske premisser. Mange hviterussere frykter derfor et framtidig tap av uavhengighet, mer enn tap av interne demokratiske rettigheter.

I forbindelse med den hviterussiske økonomiske krisen har Russland krevd salg av viktig hviterussisk statseiendom for å skaffe penger og garantier til lån som Russland står bak. Russland stpr derfor i en gunstig posisjon for å gjøre oppkjøp av vesentlige virksomheter i Hviterussland, noe både Lukasjenko-regimet og mange alminnelige hviterussere ser på med bekymring.

Russland, Kasakhstan og Hviterussland har dannet en tollunion, men hviterussisk side har hatt store innvendinger mot prinsippene for prisfastsettelse på olje, hvor Russland legger en "eksportoll" på utførsel til Hviterussland. Dette spørsmålet ble løst i 2010 ved at Hviterussland skal få olje til "russisk" pris, mot at man legger toll på all utførsel av olje/oljeprodukter og overfører disse verdiene til Russland.Hviterussland er derfor blitt nødt til å akseptere de russiske kravene.

President Lukasjeonko og den hviterussiske regjering besvarte i 2009 EUs invitt om deltakelse i Det østlige partnerskapet positivt. Dette ble gjerne oppfattet som et forsøk på å få balansert den sterke russiske innflytelsen noe. Men menneskerettighetssituasjonen og andre forhold ved Lukasjenkos politikk, spesielt aksjonen mot demonstrantene 19.12.2010 og de senere dommene, er et reelt hinder for fordypet samarbeid vestover.

Hviterussland dyrker sine forbindelser med land som Venezuela, Iran og Syria, uten at dette har ført til vesentlig økonomisk eller politisk vinning. En kuriositet er import av venezuelansk-eid olje gjennom Ukraina, noe som er ment å redusere oljeavhengigheten av Russland. De senere årene er også forbindelsene til Kina blitt styrket, uten at det er kommet så mye praktisk ut av det.